Ifølge Wine Spectator har tre av Sicilias mest tradisjonsrike vinhus inngått en uvanlig allianse. Under fanen «én for alle» lanserer Florio, Pellegrino og Intorcia et felles initiativ for å gjenreise Marsalas omdømme som verdensklassevin.
Robert Camuto i Wine Spectator skriver at de tre gigantene i Marsala – Cantine Florio, Cantine Pellegrino og Intorcia – nå legger gammel rivalisering til side. Målet er å redde den historiske sterkvinen fra billig-hyllene og reetablere den som en av verdens store, komplekse viner på linje med Sherry og Madeira. Magasinet omtaler trioen som «Marsalas tre musketerer» og beskriver hvordan de nå koordinerer sine lanseringer av prestisjeviner for å vise verdensmarkedet hva regionen faktisk er god for.
Et oppgjør med «matlagingsvinen»
Saken belyser det paradokset Marsala har befunnet seg i: En vin med en 250 år lang og stolt historie, som på 1900-tallet ble redusert til en industriell ingrediens for kalv og tiramisu. Wine Spectator påpeker at mens kvalitetsprodusenter som Marco De Bartoli lenge har kjempet en ensom kamp for kvalitet, markerer denne alliansen et vendepunkt fordi den involverer de største og mest innflytelsesrike aktørene.
Det er spesielt satsingen på lagringsdyktige viner, som Florios nye serie «Oltre Cento» (Over 100) og Intorcias «Heritage»-linje, som trekkes frem som spydspissene i denne strategien. De tre The Three Musketeers harvesting Grillo for Officina del Vento: Andrea Lonardi (standing), Gabriele Gorelli (wearing hat) and Pietro Russo (driving) (Walter Parrinella
– Vi måtte slutte å slåss
Samarbeidet handler om mer enn bare markedsføring; det dreier seg om å definere en ny standard. I intervjuet med Wine Spectator understreker Roberto Magnisi, direktør hos Florio, nødvendigheten av samholdet: – Vi innså at for å redde Marsala, måtte vi slutte å kjempe mot hverandre. Vi er ikke lenger konkurrenter, men allierte for territoriet, uttaler Magnisi til magasinet.
Han får støtte av Benedetto Renda i Pellegrino, som påpeker at tiden for volum er forbi, og at fremtiden ligger i presisjon og tålmodighet.
Samarbeidet handler om mer enn bare markedsføring; det dreier seg om å definere en ny standard. I intervjuet med Wine Spectator understreker Roberto Magnisi, direktør hos Florio, nødvendigheten av samholdet: – Vi innså at for å redde Marsala, måtte vi slutte å kjempe mot hverandre. Vi er ikke lenger konkurrenter, men allierte for territoriet, uttaler Magnisi til magasinet.
Pietro Russo, Gabriele Gorelli og Andrea Lonardi Foto: Walter Parrinella
Han får støtte av Benedetto Renda i Pellegrino, som påpeker at tiden for volum er forbi, og at fremtiden ligger i presisjon og tålmodighet.
Det glemte gullkammeret
Bakgrunnen for saken er den økende internasjonale interessen for oksidative og forsterkede viner. I fagpresse som Wine Spectator trekkes det frem hvordan flere tradisjonelle Marsala-produsenter fortsatt forvalter betydelige historiske fatlagre – viner som har ligget i ro eller inngått i solera-lignende systemer gjennom flere tiår, lagret i de karakteristiske tuffstein-kjellerne under og rundt byen Marsala.
Bakgrunnen for saken er den økende internasjonale interessen for oksidative og forsterkede viner. I fagpresse som Wine Spectator trekkes det frem hvordan flere tradisjonelle Marsala-produsenter fortsatt forvalter betydelige historiske fatlagre – viner som har ligget i ro eller inngått i solera-lignende systemer gjennom flere tiår, lagret i de karakteristiske tuffstein-kjellerne under og rundt byen Marsala.
Det er disse eldre, fatmodnede vinene som nå i økende grad tappes og gjøres tilgjengelige igjen, innenfor et tydeligere og strengere kvalitetsrammeverk enn tidligere. Vinene lanseres ofte under betegnelser som Vergine eller Superiore Riserva – kategorier som i henhold til Marsala-DOC-regelverket utelukker både tilsetning av sukker, kokt druemost og karamellfarge. Resultatet er tørre, strukturerte og kompromissløse viner som i større grad reflekterer Marsalas historiske uttrykk og lagringspotensial.
Endringen betyr at forbrukeren nå får tilgang til viner med en kompleksitet man sjelden finner andre steder til samme pris. Som magasinet konkluderer: «Musketerenes» oppdrag er ikke bare å selge flasker, men å gjenreise en kulturell identitet.
Kilde: Wine Spectator, «Italy’s Three Musketeers of Marsala and Their ‘One for All’ Wine».
Motstemmen: Er det for sent?
Selv om initiativet hylles, er det betimelig å spørre om Marsala har ventet for lenge. Sherry-regionen i Spania begynte sin kvalitetsrenessanse for over ti år siden og sliter fortsatt med å nå det brede publikum. Utfordringen for Florio, Pellegrino og Intorcia blir å overbevise en ny generasjon sommelierer om at Marsala hører hjemme i glasset, ikke i gryten. Det krever mer enn gamle årganger; det krever en pedagogisk snuoperasjon.
Bakgrunn: Marsalas tapte storhet – og veien tilbake
For å forstå rekkevidden av det Wine Spectator rapporterer om, er det nødvendig å dykke ned i hva Marsala egentlig er, og hvorfor denne snuoperasjonen er så radikal. For det norske markedet, som lenge har vært bortskjemt med tilgang på topp Madeira og Vintage Port, har Marsala ofte vært en blindflekk.
Fra Lord Nelson til supermarkedet Historien om Marsala er, som så ofte i vinverdenen, historien om britisk tørst. Da den engelske handelsmannen John Woodhouse ankom Sicilia i 1773, oppdaget han at den lokale vinen (laget på perpetuum-metoden, lik spansk solera) minnet om Madeira, som var enormt populært i England. Ved å tilsette brennevin for å stabilisere vinen under sjøreisen, skapte han Marsala.
Vinen ble raskt en favoritt blant britiske offiserer – Lord Nelson kalte den «verdig en hver gentlemans bord». Men utover 1900-tallet ble suksessen vinens bane. Store industriaktører begynte å produsere enorme mengder søt, karamellfarget og billig vin (ofte smakssatt med egg eller mandler, såkalt Marsala all’uovo eller Mandorla), som ødela merkevaren fullstendig. Det er denne industrielle arven de «tre musketerer» nå forsøker å vaske bort.
Druene og systemet: Nøkkelen til kvalitet
Den nye bølgen av kvalitets-Marsala handler om en retur til røttene. Det viktigste grepet er fokuset på druen Grillo.
- Grillo: Den mest edle druen for Marsala. Den har høy syre og høyt sukkerinnhold, men viktigst av alt: den oksiderer på en vakker måte som gir toner av tørket aprikos, sitrusskall og salt sjø.
- Inzolia og Catarratto: Brukes ofte i blandinger, men mangler Grillos lagringspotensial.
Det neste steget for å forstå kvaliteten, er å kunne navigere i klassifiseringen. De nye prestisjevinene faller nesten utelukkende inn i disse kategoriene:
- Marsala Superiore: Må lagres minst to år på fat. Riserva krever fire år.
- Marsala Vergine: Dette er puristens valg og vinstilen som nå løftes frem. Vinen er forsterket med druesprit etter gjæring, men den er aldri søtet. Den må lagres i minst fem år på fat (solera-system). Vergine Riserva krever minst ti år.
Her finner vi vinens sanne sjel: Tørr, stram, med en enorm smaksdybde av nøtter, tobakk, jod og urter. Det er en utpreget «meditasjonsvin» som krever oppmerksomhet.
Hva betyr dette for norske pol-kunder?
På Vinmonopolet har utvalget av ekte kvalitets-Marsala vært tynt, ofte dominert av legenden Marco De Bartoli (som opererer litt på siden av de store husene). At giganter som Florio og Pellegrino nå endrer kurs, vil trolig føre til at vi får se flere Vergine-tapninger i bestillingsutvalget fremover.
Dette er viner som treffer en nerver i tiden. Vi ser en økende interesse for «oransjevin» og oksidative stiler i Norge. En godt lagret Marsala Vergine har mange av de samme kvalitetene som en Jura-vin eller en Oloroso Sherry, men med en varmere, mer middelhavsk karakter. For den nysgjerrige vinelsker representerer disse vinene ofte et eksepsjonelt godt kjøp; prisen for en 20 eller 30 år gammel vin fra Sicilia er fremdeles en brøkdel av hva du må betale for tilsvarende alder i andre regioner.
Når de store «musketerene» nå trekker i samme retning, er det et signal om at Sicilia er ferdig med å be om unnskyldning for sin fortid. De er klare for å servere den.
