Januar-auksjonen 2026 bekrefter at det norske vinmarkedet er mer polarisert enn noen gang. Mens de absolutte trofevinene fra Burgund fortsetter å teste tyngdekraften, ser vi en fascinerende bredde av kultviner og modne klassikere som forteller historien om en stadig mer sofistikert, norsk samlerkultur.
Heini og Svein – 40 minutt med vinprat om auksjonen
Det er alltid en spesiell elektrisitet i luften når hammeren faller på årets første store vinauksjon. For samlere og investorer fungerer januarsalget ofte som et barometer for året som kommer. Er kjøpelysten intakt? Har prisene på hvit burgund nådd taket? Og ikke minst: Hva er det egentlig nordmenn fyller kjellerne sine med?
Blikkfanget i denne katalogen er umulig å overse. En flaske Domaine de la Romanée-Conti 2017 med en verdivurdering på 120 000 kroner fungerer som auksjonens fyrtårn. At vi ser enkeltflasker på dette nivået omsettes i Norge, understreker at vi for lengst er koblet på det internasjonale toppmarkedet. Likevel er det ikke nødvendigvis i dette stratosfæriske prissjiktet at den mest interessante dynamikken utspiller seg. Rett under toppen finner vi tunge navn som Armand Rousseau, hvor en Chambertin Grand Cru 2020 vurderes til 25 000 kroner, og Petrus 1985 til 15 000 kroner. Dette er viner som handles like mye som verdipapirer som drikkevarer, og de bekrefter at «blue chip»-segmentet fremdeles står sterkt.
Det burgundske hegemoniet og de hvite utfordrerne
Ser vi bak de dyreste etikettene, åpenbarer det seg en tydelig trend: Appetitten på topp hvit burgund virker umettelig, men kresen. Auksjonen er tungt lastet med ettertraktede produsenter som Roulot, Jean-Claude Ramonet og Domaine Leflaive. Når en flaske Meursault 1er Cru Perrieres 2017 fra Roulot estimeres til over 8 000 kroner, og Ramonets Chassagne-Montrachet-viner handles i store volum, bekrefter det at betalingsviljen for de rette produsentene er enorm.
Samtidig ser vi at Chablis på toppnivå, representert ved Raveneau og Dauvissat, fortsetter å tette prisgapet opp mot Côte de Beaune. Det er en indikasjon på at markedet priser produsentens signatur høyere enn appellasjonen. For samleren betyr dette at «billig inngangsbillett» til de store navnene i Burgund i praksis er historie.
Italia som den stabile havnen
I kontrast til Burgunds volatile priskurver, fremstår Italia – og spesielt Toscana og Piemonte – som markedets stabile grunnfjell. Denne auksjonen er tungt lastet med supertoscanere. Vi ser vertikaler av Sassicaia som strekker seg fra 2012 til 2021, samt betydelige mengder Tignanello og Fontodi Flaccianello.
Det interessante her er volumet. At det omsettes kasser med Sassicaia og Tignanello vitner om at disse vinene har blitt «valuta» for norske samlere. De er liquide i dobbel forstand; lette å omsette, med en forutsigbar prisutvikling. På Piemonte-siden ser vi at Gaja dominerer med sine enkeltmarksviner som Sperss og Conteisa, priset friskt mellom 3 500 og 4 000 kroner per flaske. Det signaliserer at markedet for italiensk toppvin er modent, og at betalingsviljen for 2010-tallets store årganger er høy.
Kultvinenes inntog: Fenomenet Musar og tysk presisjon
Om burgunderne er for investorene og italienerne for livsnyterne, så tilhører en betydelig del av denne auksjonen de dedikerte «nerdene». Det er sjeldent vi ser en så omfattende samling av libanesiske Chateau Musar. Her kan man by på alt fra den legendariske 1974-årgangen til 90-tallets store årganger og helt frem til nyere slipp.
Dette er et særnorsk fenomen. Norge har lenge vært et av Musars viktigste eksportmarkeder, og det vi ser nå er at disse flaskene kommer ut i annenhåndsmarkedet. At en 1974 Musar vurderes til 3 000 kroner, viser at markedet anerkjenner lagringspotensialet i disse vinene.
Sammen med et solid utvalg av tysk toppriesling tegner dette et bilde av en norsk samlerkultur som er syre-elskende og kunnskapsrik. Vi ser betydelige innslag fra stjerneprodusenter som Markus Molitor (med sine 3-stjerners Auslese) og Julian Haart. Ikke minst er Keller godt representert, blant annet med sjeldne magnumflasker av toppviner som Westhofener Kirchspiel, noe som garantert vil skape budkrig blant riesling-puristene.
USA banker på døren
Det er også verdt å merke seg at California er godt representert, ikke bare med de aller dyreste «kultvinene» som Harlan Estate (estimert til 6 500 kroner), men også med klassikeren Ridge Monte Bello. Når vi ser Monte Bello fra 1990-tallet og fremover, er det en påminnelse om at Bordeaux-blendene fra Santa Cruz Mountains ofte leverer vel så godt som sine franske forbilder når de får alder, men ofte til en brøkdel av prisen sammenlignet med First Growths fra Bordeaux.
Konklusjon: Et marked i balanse?
Denne auksjonen maler et bilde av et norsk vinmarked som har blitt voksent. Vi ser en sunn balanse mellom de rene investeringsobjektene og «drikkevinene» med høy proveniens. At det finnes et livlig annenhåndsmarked for alt fra moden Bordeaux fra 1950-tallet til nyere tysk Riesling og libanesisk kultvin, er et sunnhetstegn.
For deg som sitter på gjerdet, er lærdommen fra denne katalogen klar: De store navnene blir bare dyrere, men det finnes fremdeles lommer av verdi for den som leter utenfor allfarvei – eller rettere sagt, for den som tør å se mot Libanon, Tyskland eller California.
