I en region preget av sminke, markedsføringsmillioner og sukkersminket dosage, står familien Tarlant i Oeuilly som en bastion for det nakne og brutale. Deres viner er ikke laget for å behage massene, men for å avsløre sannheten om et undervurdert terroir. Men er denne kompromissløse stilen en intellektuell øvelse for eliten, eller fremtiden for Champagne?
Champagne er verdens mest paradoksale vinregion. På den ene siden er det et luksusprodukt, en merkevarebyggingens høyborg der innpakningen ofte koster mer enn innholdet. På den andre siden finner vi bøndene som graver i jorden, smaker på druene og nekter å bøye seg for motehusenes krav om standardisering. I den lille landsbyen Oeuilly, i hjertet av Vallée de la Marne, finner vi søskenparet Benoît og Mélanie Tarlant. De representerer tolvte generasjon vindyrkere, med røtter som strekker seg tilbake til 1687. Men det er ikke historien i seg selv som gjør Tarlant relevant i dagens vinverden; det er deres nesten militante insistering på å la vinen snakke uten filter.
For meg er Tarlant har blitt synonymt med begrepet Brut Nature – champagne uten tilsatt sukker ved omkorking (dosage). Mens «Zero Dosage» i dag er en trendy kategori som alle de store husene har kastet seg over for å tilfredsstille en helsebevisst og tørrere forbrukergane, har Tarlant gjort dette lenge før det var salgbart. For dem er det ikke en stiløvelse, men en nødvendighet.
En ryggrad av stål
For å forstå Tarlant, må man først forstå geografien. Oeuilly ligger ikke i den berømte Côte des Blancs med sin rene krittgrunn, ei heller i de mest prestisjetunge delene av Montagne de Reims. Vi befinner oss på sørsiden av elven Marne (Rive Gauche), et område som historisk sett har vært sett ned på av de store husene i Reims og Épernay, ofte redusert til en kilde for druen Pinot Meunier til bruk i generiske blandinger.
Familien Tarlant har imidlertid bevist at dette er en grov forenkling. Jordsmonnet her er komplekst og heterogent, bestående av Sparnacien (leire og kalkstein), sand (Silex) og kritt. Det er denne mosaikken Benoît Tarlant navigerer i. Ved å vinifisere parsellene separat, har han demonstrert at Vallée de la Marne besitter en egenverdi som skiller seg markant fra resten av regionen. Her får man ikke nødvendigvis den lineære, sitrusdrevne skarpheten fra Le Mesnil, men snarere en bredskuldret, krydret og teksturert frukt som krever en annen tilnærming i kjelleren.
Det er her Tarlants filosofi skiller klinten fra hveten. De fleste produsenter i Champagne søker harmoni og konsistens. Tarlant søker identitet. Ved å unngå malolaktisk gjæring (prosessen der skarp eplesyre omdannes til bløtere melkesyre), beholder vinene en ryggrad av stål. Dette er et risikabelt valg i et kjølig klima. Uten «malo» kan vinen oppleves som umoden, grønn og aggressiv. For å balansere dette, bruker Tarlant tid og treverk.
La vinen puste, tilfør tid
Bruken av eikefat er sentral i Tarlants vinifikasjon. Ikke for å gi vinen smak av vanilje eller toast – en dødssynd i moderne, terroir-fokusert vinmaking – men for å la vinen puste. Mikrooksideringen som skjer gjennom trefatene hjelper til med å slipe ned de harde kantene på syren og bygge kompleksitet. Men den viktigste ingrediensen er tid.
Når man ikke sminker vinen med sukker (dosage), har man heller ingen steder å gjemme feil. En Brut Nature-champagne er nådeløs; den avslører alt. Umodne druer? Det smaker grønt og bittert. Dårlig kjellerarbeid? Det smaker urent. For at en champagne skal fungere uten sukker, må druematerialet være perfekt modent, og vinen må få tid på bunnfallet (autolyse) til å utvikle den fedmen og rikdommen som sukkeret ellers ville ha simulert. Tarlants basisviner tilbringer ofte dobbelt så lang tid i kjelleren som loven krever, og deres prestisjecuvéer, som Cuvée Louis, ligger i over et tiår på bunnfall. Det er en økonomisk tung modell. Å binde opp kapital i titusenvis av flasker som ligger i mørke kjellere i årevis, er ikke noe regnskapsførere applauderer. Det er prisen for kvalitet.
En studie i enkeltvinmarker
Der Tarlant virkelig har posisjonert seg i toppsjiktet av Grower Champagne (Récoltant-Manipulant), er gjennom deres arbeid med enkeltvinmarker (Lieu-dits). Dette er en trend som har snudd opp ned på Champagne-hierarkiet de siste tjue årene. Fra å handle om «husstilen» (merkevarens signatur), handler det nå om stedet.
Ta for eksempel La Vigne d’Or. Dette er ren Pinot Meunier fra en parsell med sparnacien-leire plantet av bestefaren Louis. I hendene på en industriell produsent ville denne druen havnet i en gigantisk tank. Hos Tarlant blir den til en vin med enorm kraft, nesten rødvinøs i strukturen, men med en elektrisk syre som holder det hele sammen. Eller La Vigne Royale, en ren Pinot Noir fra kalkholdig jordsmonn, som viser en eleganse man sjelden forbinder med Marne-dalen.
Bobler utenfor allfarvei: Det kritiske spørsmålet man må stille seg i møte med disse vinene, er om de fortsatt er «Champagne» i den folkelige forståelsen av begrepet. For den gjennomsnittlige forbruker, som forbinder Champagne med noe mykt, brusende og feststemt, kan et møte med Tarlants BAM! (en blanding av de glemte druene Pinot Blanc, Arbane og Petit Meslier) være en sjokkartet opplevelse. Dette er viner som krever oppmerksomhet. De er gastronomiske verktøy, ikke aperitiff-skvip. De har ofte en fenolisk bitterhet i utgangen – en struktur som minner om skallkontakt – som gjør at de fungerer bedre til lyst kjøtt og komplekse retter enn til jordbær og kransekake.
Zero Dosage: Keiserens nye klær eller den nakne sannhet?
Tarlant var pionerer for «Zéro»-bevegelsen. Deres standardcuvée, Zero Brut Nature, utgjør en betydelig del av produksjonen og fungerer som visittkortet deres. Den er basert på en tredjedel hver av Pinot Noir, Meunier og Chardonnay, med en svært høy andel reservevin lagret på fat.
Kritisk sett kan man spørre seg om trenden med null sukker har gått for langt. I jakten på renhet, ender mange produsenter opp med viner som er så skrinne og syrlige at emaljen på tennene trues. Tarlant unngår denne fellen de fleste årgangene, nettopp på grunn av de høye andelen reservevin og den lange modningen. Men i kjøligere årganger balanserer de på en knivsegg. Det krever en trent gane å sette pris på den knusktørre stilen. Det er en intellektuell nytelse mer enn en hedonistisk en.
Det er også verdt å nevne prisutviklingen. Som med alle kultprodusenter i Champagne, har prisene på Tarlants viner steget betraktelig. De er ikke lenger de «billige alternativene» til de store husene. I dag konkurrerer Cuvée Louis og enkeltvinmarksmineene i pris med prestisjecuvéer fra gigantene. Spørsmålet blir da: Leverer de verdi for pengene? Svaret avhenger av hva man søker. Hvis man søker status og en gjenkjennelig etikett på nyttårsaften, er svaret nei. Hvis man søker en vin som utfordrer, som forteller en historie om et spesifikt sted, og som tåler tiår i kjelleren, er svaret et rungende ja. Sammenlignet med tilsvarende kvalitet fra Burgund, fremstår toppvinene til Tarlant faktisk fortsatt som moderat priset.
Kvalitet, kvalitet, kvalitet
Benoît og Mélanie har forvaltet arven etter faren Jean-Mary og tidligere generasjoner med respekt, men de har også modernisert driften. Deres fokus på biologisk mangfold i vinmarken og minimal intervensjon i kjelleren er i tråd med tidsånden, men uten at de har falt for naturvin-bevegelsens mer dogmatiske (og av og til feilbefengte) sider. Tarlants viner er alltid teknisk presise. De smaker ikke av mus, eddik eller brettanomyces. De smaker av stein, frukt og gjær.
En interessant observasjon er hvordan klimaendringene påvirker Tarlants stil. Med varmere somre og tidligere innhøsting, får druene naturlig høyere sukkerinnhold og lavere syre. For mange hus er dette en utfordring som krever justering av syre (ulovlig eller i gråsonen) eller endring av stil. For Tarlant, som bevisst blokkerer den malolaktiske gjæringen for å bevare syre, kan dette være en fordel. De varmere årgangene gir druene den naturlige rikdommen som trengs for å balansere den strenge stilen, uten at de trenger å ty til dosage.
Likevel ligger det en fare i å bli for dogmatisk på «null sukker». Det finnes årganger og viner som faktisk ville hatt godt av 1-2 gram sukker for å løfte aromaene. Sukker i champagne fungerer som salt i matlaging; riktig mengde smaker ikke salt (eller søtt), det bare fremhever de andre smakene. Tarlants insistering på Brut Nature er beundringsverdig konsekvent, men man kan håpe at de ikke lar ideologien overstyre smaksløkene i ekstremårganger.
Lager ikke brus for voksne
Champagne Tarlant er en produsent for den moderne vinentusiasten som er ferdig med å drikke etiketter og klar for å drikke vin. De representerer en motvekt til den industrialiserte luksusen som dominerer regionen. Deres viner er krevende, strukturerte og nådeløst ærlige. Det er ikke viner for nybegynnere, og de er definitivt ikke crowd-pleasere. Men i en verden full av glattpolerte overflater, er Tarlants rustikke eleganse og nakne fremtoning dypt fascinerende. De minner oss om at Champagne først og fremst er vin, et produkt av jordbruk, vær og vind, og ikke bare en ingrediens i feiringen av andres suksess. Benoît og Mélanie Tarlant lager ikke brus for voksne; de lager flytende arkitektur fra Oeuilly.
Last ned info om alle vinene som er tilgjengelig i Norge.
Smaksnotater
4673801
Tarlant Zero Brut Nature,
629,00 kr – 88 poeng BU
Middels dyp strågul farge. Modent gult eple, sitruszest,mineraler på duft og smak. På smak er vinen slank og presis med en markant syrestruktur som gir ryggrad til den fyldige frukten. Teksturen er kremet, men stram, uten sukkersminke. Avslutningen er knusktørr, mineralsk og meget lang med et tydelig preg av salt sjø.
Vurdering: En strålende, ærlig og kompromissløs Champagne for purister.
13055901
Tarlant Zero Brut Nature Rosé,
799,00 kr – 91 poeng BU
Lys lakserosa farge. Rips, blodappelsin, rødt eple og hint av gjærbakst på duft og smak. På smak viser vinen en imponerende konsentrasjon av røde bær drevet frem av en spenstig syre. Munnfølelsen er energisk og tørr med en lett fenolisk struktur som gir et gastronomisk bitt. Lang, syrlig og ren utgang.
Vurdering: En strålende, seriøs rosé-Champagne som kombinerer kraft og eleganse på en mesterlig måte.
20262001
Tarlant Argilité Brut Nature 2016,
1301,30 kr – 92 poeng Spesialimport – Kontakt Moestue
Dyp gyllen farge. Moden aprikos, kvede, eple og krydder på duft og smak. På smak er vinen bredskuldret og rik med en oljete tekstur som balanseres av en distinkt, kalkaktig syre. Frukten er dyp og utviklet, med lag av nøtter og tørket frukt. Ettersmaken er intens, saltpreget og vedvarende.
Vurdering: En strålende, terroir-drevet Champagne med stor personlighet og dybde.
20266401
Tarlant La Vigne Royale Brut Nature 2007,
1401,30 kr – 94 poeng Spesialimport – Kontakt Moestue
Dyp gyllen farge. Tørket bær, bakst, skogbunn og moden plomme på duft og smak. På smak oppleves vinen som kraftfull og strukturert med en nesten vinøs tyngde. Syren er fremdeles levende og skjærer gjennom den rike, utviklede frukten. Teksturen er fast og konsentrert. Eksepsjonelt kompleks avslutning som sitter i minutter. Vurdering: En eksepsjonell Blanc de Noirs som viser hvor fantastisk Pinot Noir kan utvikle seg med alder.
20266201
Tarlant La Vigne d’Antan Brut Nature 2006,
2701,30 kr – 96 poeng Spesialimport – Kontakt Moestue
Dyp gyllen farge. Moden frukt, bivoks, ristet brioche og røykaktig mineralitet på duft og smak. På smak er dette en gigant; voldsom konsentrasjon kombinert med en elektrisk syre. Vinen er laget på upodede vinstokker og har en unik, nesten saltaktig intensitet som fyller hele munnhulen. Teksturen er silkemyk, men likevel fast. En uendelig lang ettersmak. Vurdering: En spektakulær og unik vinopplevelse som definerer hva Champagne kan være fra sitt mest opprinnelige.
