Forord: Å la bakteppet til liv preget av rusmidler, og kampen mot passere i stillhet er avgjørende for publisering av dette minneordet. Det har vært overveldende å se, lese og oppleve en slik respons over ord som ble skrevet i sorg på Facebook. Tusenvis av støttende likes og hundrevis av meldinger underbygger viktigheten av å være åpen om slike skjebner Eric fikk.
Minneordet i Bergens Tidene har vist oss at Eric hadde en plass i mange liv. Hans stille og uverdige ensomme bortgang vitnet ikke om den flotte storebroren han var for oss søsken.
Et liv har ikke en perfekt linje. Relasjoner, tidsepoker kommer og går. Alt var heller ikke perfekt mellom oss. Kjærlighet i sin pureste form går aldri vekk. Likeså med ekte mennesker som bærer sin egen ryggrad og integritet. Slik var Eric, selv i motvind hele livet.
– Døden kommer til meg – men ikke i dag
– Døden kommer til meg – men ikke i dag sa Eric til meg når jeg var redd for hans rusproblemer. Han greide utrolige 57 år, en skjebne, men fullt ut et liv.
Erics livshistorie var preget av tøffe valg og rusproblemer. Fra en ungdom preget av fest og frihet, gled han inn i et rusmiljø dominert av hasj, piller, amfetamin og heroin, med Nygårdsparken som hans tilholdssted.
Et barndomshjem preget av alkoholisme
Eric var sosial, intelligent og hadde en sterk personlighet, men bar også arven og den dype skyggen fra et barndomshjem preget av alkoholisme.
Respektert, fryktet og elsket
Han ble kjent som en respektert, fryktet og elsket mann i miljøet, og overlevde flere overdoser. Tapet av sin kjære Line i 2017 og mange venner i rusmiljøet var store sorger for ham.
På tross av alt holdt Eric fast ved verdighet og evnen til å finne glede i små øyeblikk, med et stort hjerte og skarpt sinn til siste dag. Han levde på samfunnets skyggeside, men viste en styrke og overlevelsesevne som fortjener respekt.
Han etterlater seg et sterkt budskap til oss søsken: Å lære seg livsglede og aldri å røre narkotika. Hans kamp mot en reform i narkotikapolitikken og større innsats mot bakmenn for å redde flere liv, står det respekt av i dag.
Vår bror vil for alltid bli husket som en mann som, til tross for livets harde realiteter, berørte mange med sin kjærlighet og styrke.
To råd, to livsløp – men samme mor.
Navnet ditt skal prege marmor, kjære storebror. Du fant selv den brukte gravsteinen, jeg finansierte oppussingen – for du ville ha et vakkert gravsted når tiden en dag kom. For deg kunne det skje når som helst, i flere tiår. Nå er den dagen her.
Eric Lindin var først og fremst far, kjæreste og venn for sin egen flokk. De bærer den største sorgen i dag.
Han var også min storebror – som bare ble 57 år gammel da livet tok slutt. Hardt og brutalt. For meg vil han alltid være den sterke, trygge og levende storebroren som fylte barndommen vår med musikk, latter og hinsides ville rampestreker.
Barndomshjemmet vårt i Wolffsgate 1 var som å vokse opp i en privat dyrepark. Absolutt alle var velkomne – kjønn, alder, legning, livsstil , laseron eller rik. Det spilte ingen rolle. Tid og regler opphørte.
Barndomshjemmet vårt i Wolffsgate 1 var som å vokse opp i en privat dyrepark. Absolutt alle var velkomne – kjønn, alder, legning, livsstil , laseron eller rik. Det spilte ingen rolle. Tid og regler opphørte.
På barndomsrommet til Eric bodde papegøyer, fisker, nymfeparakitter, marsvin, duer, katter – og selvfølgelig hunden Dino. Vår søster Mette hadde rotten Satan, og jeg minnes også en stor slange og noen edderkopper. I kjelleren hadde mor et barneteater med over 20 barn som fylte huset med liv flere ganger i uken.
På barndomsrommet til Eric bodde papegøyer, fisker, nymfeparakitter, marsvin, duer, katter – og selvfølgelig hunden Dino. Vår søster Mette hadde rotten Satan, og jeg minnes også en stor slange og noen edderkopper. I kjelleren hadde mor et barneteater med over 20 barn som fylte huset med liv flere ganger i uken.
Det var som å bo i en liten, levende Noahs ark – ispedd alkoholismens farlige slør
Og midt i dette kreative kaoset sto Eric. Høy, sterk, muskuløs, alltid med det smittende smilet som fikk deg til å føle deg velkommen.
Jeg husker ham som den sjarmerende storebroren alle beundret. Han hadde de vakreste kjærestene, de kuleste kompisene og gitarferdigheter som minnet om Eric Clapton og Al Di Meola. På rommet hans sto et enormt stereoanlegg, og LP-samlingen fylte veggene med musikk fra 60-, 70- og 80-tallet. Det var der, fra naborommet, jeg lærte å elske musikk – kun avbrutt av latterbrøl, fest og intens livsglede.
Eric var smart, skoleflink og sosial. Men valgene som ble tatt i skyggen og arven fra et alkoholisert barndomshjem førte ham gjennom tøffere landskap og motbakker enn de fleste kan forstå. Meg selv inkludert.
Det som begynte med kassegitar og frie 70- og 80-tallsdager – med kald Hansa på gresset i Nygårdsparken og iltre motorsykler på vei til et brekk i ny og ne – gled etter hvert over i en jakt på rus alene. Fra hasj til piller, fra amfetamin til heroin. Nygårdsparken ble hans univers – med regler få utenfor kjente.
Han ble mye sterkere der. Fysisk, mentalt. Alle visste at Eric var en mann man ikke lurte. Respektert. Fryktet. Elsket. Jeg pleide å spøke: «Du er den beste, lengstlevende og mest lønnsomme narkomanen i Bergen.» Da lo vi begge – bak humoren lå kjærlighet, alvor og sorg.
Livene våre fikk forskjellige livsløp. Men aldri langt unna. Uten egentlig å merke det, mistet jeg ham sakte. Før nalokson var redningen, hadde vi en hemmelig ringerutine ved overdoser. Han overlevde titalls. Han stolte på at jeg dobbeltsjekket med legevakt. Jeg stolte på at han ringte meg umiddelbart.
Eric mistet sin kjære Line for noen år siden. Det traff ham hardt. Døden var en trofast følgesvenn gjennom tapet av utallige venner i rusmiljøet. For oss som sto ham nær, var det vondt å se hvordan det harde livet tok han – ikke brått, men bit for bit. Likevel beholdt han verdighet. Og kjærlighet. Eric klaget aldri. Han fant små øyeblikk av glede der andre så mørke. Han visste tidlig at livet ikke handler om å eie, men om å kjenne livsglede i øyeblikket.
Eric hadde et stort hjerte og en skarp hjerne helt til siste dag. Metadon hjalp ham, men hverken kunnskap, samfunn eller lover klarte å redde ham.
Han lærte å overleve på samfunnets skyggeside. Det står det stor respekt av – langt høyere enn rikdom, titler og utdannelse. Livets skole gir ikke karakterer. Den gir visdom til sjelen. Trøsten er at kjærligheten hans gjorde verden bedre for de rundt ham. De vil sørge lenge.
Naturligvis bærer jeg et rasende hat mot narkotikaens makt og samfunnets avmakt. Ikke fordi jeg dømmer dem som bruker, men fordi jeg vet hvor mye klokskap, varme og livsglede som går tapt. Norge trenger en reform i narkotikapolitikken og langt større inngrep mot bakmenn og store midler for å redde alle skjebnene.
Jeg skal stå ved graven din alene, Eric. Jeg skal åpne en flaske Krug og drikke store slurker. Bror til bror. En fest for en – men egentlig for to.
Og jeg håper det striregner i Bergen den dagen, for vi elsket lukten av petrichor. Jeg skal høre musikken du lærte meg å elske, og spise fiskekaker fra Søstrene Hagelin – lune og hjerteformede. ❤️🙏🏻 I mange timer vil jeg sitte ved graven og tenke på de to rådene du ga meg:
– Aldri narkotika, i noen form.
– Lær deg å nyte livet til det fulle.
Og jeg lover. Neste sommer skal jeg kjøre motorsykkel over Hardangervidda. Midt på natten, slik du elsket å gjøre på din Honda Paris–Dakar sykkel. Men med en viktig forskjell: Politiet skal ikke ligge på hjul etter meg…
Takk for reisen, storebror Eric.
Slit ut plekteret der du kommer. Jeg skal prøve å reise meg og leve alle tiårene du mistet. Og jeg skal aldri bryte rådene du ga meg.
Ikke FAEN om jeg gjør det.
Svein Lindin – november 2025
https://www.nrk.no/vestland/dette-bor-du-vite-om-nygardsparken-1.11810148
